Rektortycket 18 - Johnny J. Gangsøy

Vi låter ännu en gång Rektirtyckets stafettpinne vandra över till vårt grannland i väster och Johnny J. Gangsøy.

Hvorfor er det så få skolefolk som leser forskning fra eget fagfelt?

Jeg funderer av og til på hvorfor skoleutvikling er så vanskelig, og jeg tror svaret er sammensatt. Seniorrådgiver Kirsti Tveitereid har f.eks. en nedslående beskrivelse av læringsiveren til flertallet av lærerne i artikkelen "På tide å lese". Hun skriver at lærerne (og også rektorene) gjerne vil oppdatere seg, men at de ikke vil lese ny forskning. Hvordan kan du oppdatere deg hvis du ikke er interessert i å lese om nyheter innen fagfeltet ditt?, spør hun retorisk. Jeg er helt sikker på at skoleutvikling hadde blitt langt mer vellykket hvis den delingskulturen og læringen som skolefolk utvikler sammen på twitter og blogger, hadde gjennomsyret den norske skolen.

Professor Chris Argyris skrev i 1991 artikkelen "Teaching smart people how to learn" etter 15 år med dybdestudier av konsulenter som veileder ledere. Argyris hevder at de som har vanskeligst for å lære er velutdannede mennesker og han forklarer det med begrepene problemløsing og single loop learning/double loop learning. Altfor mange definerer læring til å være det samme som å løse problemer i miljøet rundt oss, istedenfor å se på vår egen tilnærming til problemene. De fleste velutdannede mennesker er i følge Argyris gode på single loop learning, mens svært få er gode på double loop learning. Single loop learning handler om å være god på å følge en bruksanvisning for å løse et problem, og det fører til at man sjelden opplever å mislykkes så lenge bruksanvisningen fungerer. Hvis bruksanvisningen slutter å virke så havner single loop learners i forsvarsposisjon og samtidig legger de skylden på eksterne forhold. Double loop learners er også flinke til å følge en bruksanvisning, men i tillegg spør de seg selv: Hvorfor følger jeg denne bruksanvisningen? Hvordan kan jeg endre bruksanvisningen slik at resultatet blir bedre? Det er viktig å løse problemer i miljøet rundt oss, men vi lærer svært lite hvis vi ikke samtidig reflekterer rundt vår egen rolle i problemløsingen, sier Argyris. Hva slags utdanningssystem har vi i Norge? Legger det til rette for single loop learning eller double loop learning?

I dag, 21 år etter at Argyris skrev sin artikkel leste jeg den ferske rapporten "Spesialundervisning - drivere og dilemma" utarbeidet av IRIS (International Research Institute of Stavanger). Rapportens utgangspunkt er at antallet barn som får spesialundervisning i Norge har økt fra 5,9 % i skoleåret 2006-07 til 8,2 % i skoleåret 2010-11. Det er et samfunnsøkonomisk problem at stadig flere elever ikke passer inn i den norske skolen. I følge lærere, rektorer, skoleeiere og saksbehandlere fra PPT som deltok i undersøkelsen, er årsakene til økningen:

• Presset økonomi i skolesektoren
• Foreldre krever mer av opplæringen
• Kunnskapsløftet-06 med mer vekt på elevenes læringsutbytte
• Mer vekt på internasjonale/nasjonale tester og kartlegginger
• Økende bruk av diagnoser

Skolefolkene svarer at det er elevene, foreldrene og samfunnet sin skyld at spesialundervisningen har økt. Chris Argyris har tilsynelatende rett i at velutdannede mennesker skylder på eksterne forhold istedenfor å reflektere rundt hva en selv kan gjøre for å bidra til læring. Samfunnsutviklingen påvirker naturlig nok skolens indre liv, men det er påfallende at skolefolkene i denne rapporten ikke har pekt på at svak klasseledelse/skoleledelse kan være en årsak til at spesialundervisningen har økt. Dette illustrerer at mange tror de fikk den komplette bruksanvisningen når de avla siste eksamen på lærerhøgskolen. Den dagen jeg mener jeg er ferdig oppdatert på forskning innen mitt fagfelt, så bør jeg ta med meg bruksanvisningen min å forlate rektorkontoret for godt.

/Johnny J. Gangsøy

Rektortycket 7 - Johnny J. Gangsøy

På selveste 17. mai väljer vi att låta en rektor från vårt grannland Norge skriva på Rektortycket, Johnny J. Gangsøy.

"Rektor tar ansvar", sier ni år gammel blogger

Av og til funderer jeg på hva og hvordan jeg lærte før jeg begynte å twitre og blogge. Det har åpnet seg opp en ny verden, og jeg har lært mye av mange kunnskapsrike og spennende folk takket være de sosiale mediene. Mange er også så flinke til å dele at selv temaer jeg i utgangspunktet finner kjedelig, blir interessante. Her om dagen hadde jeg enda en tankevekkende og lærerik erfaring, etter en samtale på twitter med moren til en 4. klassing:

Skolebiblioteket vårt har et brukbart utvalg av fengende bøker for gutter, men anbefalingene på bloggen til den ni år gamle gutten førte til en oppgradering av gutteavdelingen. Jeg har begynt å følge brabarnebok, så jeg regner med at guttene på skolen min får mange gode lesestunder fremover. I tillegg til at 4. klassingen har gitt meg gode tips om bokkjøp, så fikk jeg også en viktig påminnelse om at jeg har et ansvar for å være oppmerksom i møte med en 9 år gammel blogger:

Samtidig som jeg skrev denne bloggposten fant min datter (12) og ei venninne oppskriften på Oreo-kake på ei nettside. Jentene syklet bort på nærbutikken og kjøpte ingrediensene. Når de kom tilbake bakte de kake, mens de la ut One Direction bilder på Facebook, lyttet til Justin Bieber på Spotify, sendte SMS'er med mobiltelefonen og filmet deler av seansen med et GoPro kamera.

I kveld har jeg blitt enda mer bevisst det ansvaret jeg har; Jeg må aldri glemme å være åpen for læring i møte med ni år gamle bloggere eller tolv år gamle multitaskere.

/Johnny J. Gangsøy