Vi låter ännu en gång Rektirtyckets stafettpinne vandra över till vårt grannland i väster och Johnny J. Gangsøy.
Hvorfor er det så få skolefolk som leser forskning fra eget fagfelt?
Jeg funderer av og til på hvorfor skoleutvikling er så
vanskelig, og jeg tror svaret er sammensatt. Seniorrådgiver Kirsti Tveitereid
har f.eks. en nedslående beskrivelse av læringsiveren til flertallet av lærerne
i artikkelen "På tide å lese". Hun skriver at lærerne (og også
rektorene) gjerne vil oppdatere seg, men at de ikke vil lese ny forskning.
Hvordan kan du oppdatere deg hvis du ikke er interessert i å lese om nyheter
innen fagfeltet ditt?, spør hun retorisk. Jeg er helt sikker på at
skoleutvikling hadde blitt langt mer vellykket hvis den delingskulturen og
læringen som skolefolk utvikler sammen på twitter og blogger, hadde gjennomsyret
den norske skolen.
Professor Chris Argyris skrev i 1991 artikkelen
"Teaching smart people how to learn" etter 15 år med dybdestudier av
konsulenter som veileder ledere. Argyris hevder at de som har vanskeligst for å
lære er velutdannede mennesker og han forklarer det med begrepene problemløsing
og single loop learning/double loop learning. Altfor mange definerer læring til
å være det samme som å løse problemer i miljøet rundt oss, istedenfor å se på
vår egen tilnærming til problemene. De fleste velutdannede mennesker er i følge
Argyris gode på single loop learning, mens svært få er gode på double loop
learning. Single loop learning handler om å være god på å følge en
bruksanvisning for å løse et problem, og det fører til at man sjelden opplever
å mislykkes så lenge bruksanvisningen fungerer. Hvis bruksanvisningen slutter å
virke så havner single loop learners i forsvarsposisjon og samtidig legger de
skylden på eksterne forhold. Double loop learners er også flinke til å følge en
bruksanvisning, men i tillegg spør de seg selv: Hvorfor følger jeg denne
bruksanvisningen? Hvordan kan jeg endre bruksanvisningen slik at resultatet
blir bedre? Det er viktig å løse problemer i miljøet rundt oss, men vi lærer
svært lite hvis vi ikke samtidig reflekterer rundt vår egen rolle i
problemløsingen, sier Argyris. Hva slags utdanningssystem har vi i Norge? Legger det til rette for single loop
learning eller double loop learning?
I dag, 21 år etter at Argyris skrev sin artikkel leste jeg
den ferske rapporten "Spesialundervisning - drivere og dilemma"
utarbeidet av IRIS (International Research Institute of Stavanger). Rapportens
utgangspunkt er at antallet barn som får spesialundervisning i Norge har økt
fra 5,9 % i skoleåret 2006-07 til 8,2 % i skoleåret 2010-11. Det er et
samfunnsøkonomisk problem at stadig flere elever ikke passer inn i den norske
skolen. I følge lærere, rektorer, skoleeiere og saksbehandlere fra PPT som
deltok i undersøkelsen, er årsakene til økningen:
- Presset økonomi i skolesektoren
- Foreldre krever mer av opplæringen
- Kunnskapsløftet-06 med mer vekt på elevenes læringsutbytte
- Mer vekt på internasjonale/nasjonale tester og kartlegginger
- Økende bruk av diagnoser
Skolefolkene svarer at det er elevene, foreldrene og
samfunnet sin skyld at spesialundervisningen har økt. Chris Argyris har
tilsynelatende rett i at velutdannede mennesker skylder på eksterne forhold
istedenfor å reflektere rundt hva en selv kan gjøre for å bidra til læring.
Samfunnsutviklingen påvirker naturlig nok skolens indre liv, men det er
påfallende at skolefolkene i denne rapporten ikke har pekt på at svak
klasseledelse/skoleledelse kan være en årsak til at spesialundervisningen har
økt. Dette illustrerer at mange tror de fikk den komplette bruksanvisningen når
de avla siste eksamen på lærerhøgskolen. Den dagen jeg mener jeg er ferdig
oppdatert på forskning innen mitt fagfelt, så bør jeg ta med meg
bruksanvisningen min å forlate rektorkontoret for godt.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar